I lang tid bygde mye av nettsikkerheten på enkle lister. Hvis et bestemt skript ble vurdert som problematisk, fikk det en kjent signatur som kunne legges inn i en blokkeringsliste. Tanken var grei nok: kjenner du igjen koden, kan du stoppe den.
Denne modellen fungerer fortsatt for en del kjente tilfeller, men den har klare begrensninger. Innhold på nettet endrer seg raskt, og annonser kan se ulike ut fra side til side selv når they kommer fra samme nettverk. Når en tilnærming hovedsakelig handler om å gjenkjenne nøyaktig samme kode hver gang, blir den mindre treffsikker i et miljø der variasjon er normalen, ikke unntaket.
Derfor har oppmerksomheten gradvis flyttet seg. I stedet for bare å spørre «hvordan ser denne koden ut?», er det ofte mer nyttig å se på hvor innholdet kommer fra, og hvordan det oppfører seg i nettleseren.